Det «Elektroniske helsekortet for gravide» er et viktig initiativ innen deling av helsedata. Det vil erstatte papirbasert informasjonsdeling og dekker mange aspekter av en kvinnes helse med et bredt spekter av tilstander, komplikasjoner, involvert helsepersonell og derfor flere EPJ-systemer.

Jeg har lenge trodd at en trend innen helsedata ville være at den enkelte pasient eller innbygger ville være den primære kilden og navet for datadeling, særlig blant mer digitalt kompetente grupper. I dette scenariet er det den enkelte som forvalter og samler inn data. Dette er en verden der dataene er fødererte – de finnes i flere lagringssystemer, men er tilgjengelige for mange – og der forbrukerne av dataene får samtykke fra innbyggeren til å bruke dataene til primær- og sekundærbruk. Forbrukeren av dataene forplikter seg deretter, i henhold til en avtalt samtykkekontrakt, til å bruke, videresende og slette dataene slik pasienten/innbyggeren som dataeier krever (med forbehold om de juridiske begrensningene som er fastsatt i GDPR).

I forberedelsene til «Elektronisk helsekort for gravide» har Helsedirektoratet studert tre konsepter (se mars 2023, rapport) (link). Konsept 1 var en sentralisert nasjonal løsning. Konsept 2 var samhandling mellom lokale journaler. Scenarioet «Gravide kvinner som informasjonsbærere» var konsept 3. Rapporten tar for seg samfunnsøkonomiske effekter, gevinster og juridiske spørsmål.

Konsept 1 – den sentraliserte nasjonale løsningen – ble valgt for Norge. Selv om konsept 3 var billigst, ble den samlede nytten vurdert som lavere fordi » en stor svakhet ved konseptet at det er en risiko for at svangerskapsomsorgen kan få lavere kvalitet og at man dermed redusere pasientsikkerheten». Personvernet ble også vurdert som dårligere sammenlignet med en sentral systemtilnærming.

Selv om jeg ikke ble overrasket over at et sentralisert system ble valgt, ble jeg nysgjerrig på de dårlige resultatene for konsept 3 og så nærmere på forutsetningene som ble lagt til grunn i studien:

• at konsept 3 bare deler informasjon med det nærmeste helsepersonellet og ikke er tilgjengelig slik det ville vært fra de to andre konseptene
• at dobbeltregistrering av data i den pasientbaserte mekanismen og i EPJ vil fortsette
• at ikke alle gravide vil gi tillatelse til at deres data deles
• at konsept 3 ikke har noen positiv effekt på innovasjonen i journalmarkedet

Selv om jeg ikke er imot tilnærmingen som ble valgt, og mener at konklusjonene var rimelige med tanke på de tilgjengelige teknologiske løsningene, er det verdt å se på hva vi går glipp av når det gjelder pasientsentrert datadeling.

API-er for pasienttilgang

Hittil har prioriteringen vært å forbedre datadelingen mellom helsepersonell. En pasientsentrert tilnærming krever API-er som kan dele data til og fra tredjeparts pasientapper. Datakildene for helsekortet omfatter blant annet resepter (PLL, link) og testresultater (PPS, link) og journaler og kan settes sammen sentralt ved å utvide pasientjournalen og samle dataene fra de tilgjengelige API-ene. Disse API-ene er for øyeblikket ikke så enkle å få tilgang til for en pasientvennlig app.

Det europeiske regelverket for helsedataområdet og US CMS Interoperability and Patient Access Final Rule (CMS-9115-F, link) peker i denne retningen.

Distribuerte pasientdata

I ovennevnte rapport står det i konsept 3: » Helsekortet blir digitalisert med god ivaretagelsen av personvern og informasjonssikkerhet.  Men delingen av helseopplysningene vil fortsatt være avhengig av samtykke fra kvinnen og fysisk tilstedeværelse som i nullalternativet.» (dagens papirløsning).

Pasientdataene må ligge i skyen med data tilgjengelig på forespørsel og regulert av samtykkemekanismen. Konsept 3 bør ikke være en teknisk barriere hvis dataføderasjonen og samtykkekontrakten er på plass. Det finnes flere nye standarder og teknologier på dette området:

• En arkitekturstandard for fødererte data og styring (GAIA-X) som nå beveger seg fra industri- og energimarkeder til helsemarkeder med Dataspace4Health (link) i Luxembourg og HEALTH-X DataLOFT (link) Platform i Tyskland.
• Konsortier som arbeider i den H2020 CRANE (link) prosjekt basert på Data Wallets og Data Pods
• Digital wallets (link) for ID og personopplysninger testes for identitet av fire grupper, inkluder NOBID Consortium (link) i de nordiske og baltiske landene.
• PGOs (personlig helse miljø, link) med data fra MedMij i Nederland

Standardiserte samtykkemekanismer

Datadeling trenger gode standardbaserte mekanismer for samtykke til datadeling og regler for bruk, redigering og sletting av data. Et felles sett med standarder vil være verdifullt for hele samfunnet for deling av helsedata. Noen interessante initiativer er under utvikling:

• Norsk Helsenett – Personvernkomponenten – PVK (link)
• – Samtykkeverktøy som de fra Oslo-baserte Traq (link) og partnere i CRANE-prosjektene, som io (link) og Data for Good Foundation (link)

Knutepunkt tjenester

Vi konvergerer mot FHIR-datastrukturer kombinert med terminologistandarder som SNOMED CT for utveksling av helsedata. Det elektroniske helsekortet for gravide er publisert som en teknologiuavhengig nasjonal informasjonsmodell (link) på høring.  Dette vil mest sannsynlig bli implementert i FHIR, men det er fortsatt behov for gateway-tjenester for å konvertere data fra proprietære formater til FHIR, og til eldre formater som EDI/Meldingsutveksling og HL7-V2/V3. Her kan gateway-tjenester muliggjøre informasjonsdeling uten å vente på nye journalversjoner og moderne API-er, og forbedre kvaliteten på datadelingen. Eksempler på dette:

• VKP (Velferdsteknologisk knutepunkt, link) i offentlig sektor for velferdsteknologi og digital hjemme oppfølging.
• Egde’s Egde Health Gateway (link) brukes i prosjekter i privat og offentlig sektor som ikke dekkes av VKPs brukstilfeller.

Konklusjon

Det er nå 15 år siden pasientforkjemperen “e-Patient Dave” deBronkart (link) samlet alle pasientdataene sine i en personlig helsejournal og holdt en hovedtale på Medicine 2.0-konferansen i Toronto med tittelen, «Gimme My Damn Data!» (link).

Det har gått tregt med å gi motiverte pasienter tilgang til data. Noen ganger har det vært en motvilje blant helsepersonell mot å la pasienter se data uten kvalifisert tolkning. Samtidig har deling av og tilgang til data mellom helsepersonell vært prioritert. Standardene og teknologiene som gjør dette enkelt, har ikke vært på plass før nå, men en kombinasjon av regulatoriske og teknologiske fremskritt tyder på at distribuert datadeling er nært forestående. Ved å støtte disse kravene kan vi gjøre økosystemene for deling av helsedata mer fleksible.